Berlin 2007

- Berlin 2007, sa vi,

og klinket kaffekrusene sammen over søndagshoroskopet.

Hverdagen var vinglende og vaklende, men ved kjøkkenbordet i Palasset var det fortryllende fremtidsfabulering. Frøken E. sine strenge ausgehen, schnell hadde fordrevet vekk en hel narkobande fra trappen, og vi var alle skjønt enige om at familien utvilsomt hadde uante evner i tysk. At Berlin bød på palasser for en slikk og ingenting gjorde oss sikrere i vår sak, for hussleskskattesnusk varer ikke evig, og kunne man svinge sparekniven uten å måtte strutse seg gjennom sleskemas og risikere raggete snekkere på sofaen, kunne alle hjerter glede seg.

At 2006's tiltenkte legefrueliv i Oslo, jusshelvete på Dragefjellet og mastermakkverk skulle ende med promenadesprading, lønnsvinnerstempel og grøftefyll med junaitens gull, ante vi lite om.

Ei heller at Berlinplanen en mandagskveld i mai skulle vise seg gyldigere enn noen sinne.

Et klunk fra virkeligheten

Hei, Mademoiselle S.

Da kan jeg meddele deg at vi gjerne vil tilby deg sommerjobb i vår avis fra uke 26 til uke 33. Du kommer til å jobbe tre uker med sport og resten med nyheter, slik det nå ser ut. Kan du gi meg kjapp tilbakemelding om dette passer?mvh.XXXX

Virkeligheten kom på visitt i går. Jeg hadde flipflopføtter og flagrende gevanter, elvira på øret og stranda i sikte. Så sa det klunk fra senga.

Og jeg var Hjemme.

Med mammamarinert flintsteik og barndomsmemoriserte brennenesler, i skytteltrafikk mellom gassvarmere og lévegger for å forevige sjeldne solnedganger, med mormor på mega eller kanskje lyngheilabbende, og så kopparenkebab - og reker! - bartenderiserende på bryggefest, skålende på sjøhusfest, sildajazzende.

Og fiestaforhandlende, men mine argumenter kom til å gå hans en god gang dette året, og med blekkflekkede fingre skulle jeg snegle meg gjennom Karmsundsgata, ha hardtarbeidende hode og hurtigslående hjerte, jeg så meg for meg der jeg vinklet og vridde og tygget tuten på pennen sønder og sammen. Kanskje hadde jeg vært på fotballkamp. Kanskje var det blitt 0-0, trenerne hadde servert svada, spillerne feriefotball.

Så tryllet jeg ut ord og ble en byline, før jeg kjørte hjem.

Og hva tenkte jeg på da?

Når promenaden var riksveg 47, palmene var værbitte furuer og slaraffenliv var voksenliv, når norsk ikke lenger var et røverspråk, når baguetter var luksus og sytten grader var sommer...

Det som bare er nå

- Hva har du lært i Nice da?

spurte han,

og vi var filosofifabulerende fulle i fosterstilling,

sovevenner for en søndagsmorgen,

fordi veien hjem var lang

fordi colapause var bra

fordi.


Og jeg hadde lært fransk.

For det var derfor jeg kom, ja, selvfølgelig.

Og jeg hadde lært mye om meg selv.

For det er jo et av målene med utveksling, utvilsomt.

Og jeg hadde lært mye om andre folk.

Sa jeg.


Og vi smilte av sanne stereotypier, mens vi drakk brus av samme boks og sutrete sirener ulte utenfor hotellvinduet,

og snart måtte vi sove,

for det var utsjekk elleve, usannsynlig tidlig, vrak av tanken,

tanken på

morgen

verket

så vi lot som det fremdeles var natt,

og

jeg kjente at det viktigste jeg hadde lært var

å sette pris på det som bare er nå.

Hei, mitt navn er Lykke.

- Se, den heter Olsen!

Vi olympiaderte i Torino og midt mellom Gucci'er og billettbutikker lå den altså - puben Olsen.

Venninna mi - Olsen - ble behørlig stilt opp og jeg paparazzerte vilt.

Siden fikk vi høre at eierne hadde vært på jakt etter et eksotisk navn. De endte opp med Olsen.

Det er dog ikke bare puber i Piemont som trenger et fint navn.

Kanskje var det bare jeg som kategorisk navnga alle personene jeg tegnet og som trengte fem timer på å få ned alle fakta om samtlige Playmo-figurer før leken kunne starte,

men alle jenter har vel - i forelskelsesrus - eller kanskje i forferdelse - sett for seg navnet sitt i samspill med et annet, med eller uten hell.

Som ei venninne av meg sier:

- Tenk så glad du må bli av å hete Lykke, da.

Singelklubben har søndagsmøte og

spøkelset som den gang ble funnet for lett har utvilsomt et etternavn som burde ha veid tungt.

Vi tør ikke en gang minne henne på at han har millioner på bok.

Man kan si hva man vil om franskmenn.

De er pelsbelagte pygmeer, utro og uten humor.

Men etternavnene, ååååååh, de etternavnene.

Det er nesten som man lar alle prinsipper fare, kaster smørbrødlisten på bålet og tripper opp midtgangen i en middelaldersk middelhavskatedral,

for å komme ut som

madame Diamant.

40.000 for et kyss

- Tenk deg om, det kan forandre ditt liv.

Telefonterroristen var tilbake.

Etter fire måneder på fransk simkort hadde jeg formodet at han var fortid.

Men han var Kysset med Konsekvenser. Fylleangsten som aldri Forsvant.

-----

Det hadde vært en av disse kveldene. Na-na-na-na-na på kjøttmarkedklubb med utsikt over torgalmenningen, du, venninna mi har bursdag, hvilket terningkast ville du gitt henne og rutinerullekebab på rottebefengst nygårdsgatehjørne, før man svevde hjem på sine aller første støvletter.

For ung. For full. For impulsiv.

For nysgjerrig.

For han var annerledes. Han fortalte historier jeg tidligere bare hadde lest. De plantet seg i magen på meg der vi ruslet Korskirken rundt og rundt og rundt - og det var midt på natten, og jeg tok meg selv i å være glad for det, for hvis ikke ville jeg ikke vært her nå -

for jeg visste at det jeg gjorde - stod jeg ikke inne for.

I et smug før daggry kysset vi verden bedre. Jeg var den fineste han hadde møtt, han hatet hår, men mitt var så rent, og han ville ikke la meg gå, men da det nærmet seg morgen, vred jeg meg ut av armene hans og skyndtet meg hjem.

Et kyss er bare et kyss. I morgen er alltid glemt,

tenkte jeg og unnlot i all fremtid å føre ham på klinelistene jeg fnisende førte i festlig lag.

-----

Det gikk fem år. I begynnelsen var han utenfor vinduet mitt om natten. Jeg stappet rosa bomull i ørene og skar tenner, mens samboerne mine stod og så på sirkuset fra soveromsvinduene sine.

Han ringte. Nye numre danset over neongrønt nokiadisplay. Fra Fantoft, Laksevåg, Indre Arna. Stort sett var det nummerløst,

og jeg pådro meg ukurerbar skjult nummer-skrekk.

Han ringte fra jobben. Og fra vennene,

og jeg våknet opp med talepostkasse full og trettisju tapte anrop.

- Hei blondie, sa han. - Ta telefonen. Jeg elsker deg.

men jeg tok aldri telefonen

og de ni tilfellene av ikke ta telefonen når den ringer på telefonlisten var til allmenn forlystelse hos vennegjengen.

Noen ganger kunne det gå måneder. Jeg glemte ham, men han dukket opp igjen, han gjorde alltid det.

Så flyttet jeg til Nice og Netcom ble permittert. Det nye nummeret mitt begynte med 0033 og ble ikke utdelt over en lav sko.

- Klok av skade. Alt man kan lære av kyssing,

tenkte jeg og dro hjem til juleidyll.

-----

Etter fire dager var han der. Jeg var lydløs og han var dette nummeret finnes ikke i vårt register, men telefonsvareren var fremdeles hans venn.

- Lotto, sa han. Jeg har vunnet.

Han var ustoppelig nå. Millionær, sa han, han tatlet og tatlet, tastet og tastet.

- Jeg vil ha deg, sa han. For han elsket meg ennå. Ville komme der jeg var. Vi skulle få det så bra.

- Gi meg kontonummeret ditt, så skal jeg overføre 40.000 nå med en gang, sa han.

Han sa jeg måtte tenke meg om. For dette kunne forandre mitt liv.


(NB! i frykt for evig telefonterror og tvangekteskap takket jeg pent nei, men etter sjokkerende sjekk av sørgmodig skrapt konto vurderer jeg sterkt å finansiere mitt videre liv i sus og dus ved å sende faktura til de jeg måtte ha tungegymnasiert med opp gjennom tidene. så er dere advart....)

Mine fineste er dere

Pang, sa det. Og vi ble oss.

Mine fineste er dere,

vi sitter ved rødvinsglassringet hussleskspisebord, søndagsslappe, knekkebrødsknasende, purre funker flott på geitost og dere har lært meg å drikke kaffe, jeg er en pøser nå, og vi har kokesjokolade, eller hvit nødproviant-toblerone, kanskje fisker dere grønne olivener opp fra kjøleskapskalde glass og jeg sier æsj, for dette er før dere lærte meg å spise oliven, alt jeg har lært, prinsesser, for et år! og vi har avisstabler, det er ikke en krok uten avisstabler, papiravfallet går ikke ut av seg selv, selv ikke i et palass, og vi nærmer oss høydepunktet, vi ler og kanskje deler vi ut poeng, han er åtte, sier vi, pluss for sjarm, bra pakke, og telysene flyttes og BT overtar og det er svenskeprinsessen først, vi har rutiner, det skal bli en fin uke, og kanskje står det om jobbflørter, og vi knegger og kanskje må noen på do, vi har glassbord og trevegger og klinekappløp i doboka, og hva kommer den neste stormen til å hete, og så er vi tilbake på kjøkkenet, og vi får ubesvarte anrop på telefonen, vi er strutser med sleskeskrekk, tenk om han vil sove på skaihelvetet, vi går opp i fistel av tanken, men til slutt må vi ta den og nei, vi har ikke sett hverandre på flere dager, faktisk, men vi skal gi beskjed til de andre, og de andre gjemmer hodene under tepper og vi leverer seddelbunker til skinndraktkledd sleskeutsending og kanskje må han fikse sentralstøvsugeren, vi har mørkerøde hybelkaniner bak døra, men vi ser dem ikke, for vi er så opptatt av hverandre, syttendemai-frokost, sier vi, kaffeslaberas, jordbær og champagne, og når vi burde sove går vi arm i arm til mørk kjeller i nygårdsgaten, vi sprudler og går så gode for hverandre, se her dere må hilse på de jeg bor med, sier vi, og kanskje kan vi krysse på bakerste side mens familien tar bølgen, og neste dag stables vi i høyden på det minste rommet, nærhet er fint, man trenger en klem, og vi har hippier på trappa og kanskje vil vi ha rosa yoghurtis, converseuniformerte sprader vi og det er sol og nøyaktig ett år siden et kyllingkostyme fortryllet verden og vi følte vi var kommet hjem.

Det er som i en film

- Så praktisk med en backup da, sa hun.

Hun visste ikke at hovedrollen alt var besatt. At prosjektene mine var statister.

Leid inn som krydder, for hvem liker vel filmer med åpenbar slutt.

Spokelser som sier god jul

- God jul til deg også, men jeg vet ikke hvem du er…?

Pinnekjøttproppet pike var sovnet for lengst da mystiske meldinger marsjerte inn på mobilen min. God jul. Vennen.

Nummer ukjent, også for opplysningsoraklet 1900. Hovedmistenkte: perifere ungdomsskolevenninner. Men klokka fire om natten…?

Pinnekjøttreprise og svar sendtes. Ti sekunder etter var han der.

Og du var nitten år.

Ikealandskapsboende på første måneden, i kollektiv uten vinduer, vi har bodd her for alltid, jøss så heldige vi var, dette er det beste kollektivet i verden, gitt. Kjæreste med kakao og krem får holde hånd under tvil på vei hjem fra forelesning, trygt er ikke det man vil ha, man skal være fri og sniker seg mellom stengte dører når man tror de andre sover.

Og han er stor.

Man har bind for øynene det året. Det er dobbeldyne og dataspill og stuck in a moment and i can’t get out of it med dorene aapne. Pasta med fløtesaus og tette toaletter og buekorpsene trommer seg inn vinduene dine om morgenen, det er de eller kirkeklokkene, men du sover, eller har du bare skylapper.

Og du er naiv.

For du har aldri blitt utnyttet.

Så du smiler med.

Men når det ikke er grunn til å smile mer har du heldigvis våknet. Det er ikke en gang tid til tårer den våren. Man teipes sammen og så blir det sol og harbour-hamburgere og verden fanges inn med kamera fra klinehøyden.

Og han skrives ned i lilla bok. Og forsvinner.

Du tar han frem iblant, men ikke for å tørke støv av, slik du gjør med de andre, de du laget spor i snøen med på vei hjem fra barnevaktsitting, eventyrguttene, ja, til og med de som du noen ganger ser i avisa kan tørkes støv av, kanskje smiler du til og med når du setter dem tilbake i settekassen paa ditt eget forhistoriske museum.

Slettes kan han ikke, men du har latt ham støve ned, han er et spøkelse, men ikke i ditt hus.

Så når svaret kommer, ikke bare ett svar, men tjue, det har gått smilefjesinflasjon i dem, man er pus og sweetie og vennen, og man vil møtes og man er glad i, kan du ikke annet enn å smile naar han skriver:

- Hvem jeg er? Tidenes verste kjæreste. Koz.

Naken

Jeg blir kvalm av at noen andre har...

...hundre og femti bilder - av meg og sus, kjaerlighetseplespisende på pariserhjulferd, nisselueposerende med porchekjørende advokater utenfor det hippeste av det hippe i monaco, glisende og grøftefulle med bartenderkompiser, sussende og spisende.

Min mobiltelefon, med mitt livs fineste tekstmeldinger – fra tunnelklining og rimbart til avskjedsmonstre, lykkepiller og drømmer om en sommer som snart kommer – de var gamle og verden er ikke som den var, men de gav fremdeles Følelsen, det var godt å være fjortis og lese dem i mørket, under dyna, når erasmusboblen smakte grønnsåpe og følelsene var flyktige og australia avsindig langt borte.

Alle numrene – fra de nostalgiske, costa brava sommeren-94 og den aller første flammen – til de nyervervede, Ignasi som er lovet kinobesøk, Aidan som skulle sjekke ut monegaskiske juledekorasjoner, daniel som jeg aldri får vite om skriver god jul-melding til meg. jeg er vel strengt tatt mer redd for hva jeg går glipp av, det er surt, surt, surt.

Hvilepulsen er inntakt, kontrollen er gjenvunnet, kredittkortene sperret, nye nøkkelkort produsert, forsikringspapirer utprintet, anmeldelse levert. Jeg har vondt i jekslene, men man må bite sammen, kaldt hode, is i magen.

Jeg har spist og sovet, jeg har fiffig fransk mobil med nytt nummer, en mamma som gleder seg til jeg kommer hjem og en drømmepappa man kan stole på. Jeg har reservekredittkort med akkurat nok euro til at det kan bli jul i år også og om tre døgn skal jeg og amerikakofferten rulle over juleklare vidder og klemme ullsokkstrikkende bestemødre så mye at begge får tårer i øynene og ta bolig i pysjamasbukse og rødt sengesett og et basseng av aviser.

(skrevet foer jul, men uten pc duger heltinnen ikke, derfor postes den nuh...)

Smaarips er ogsaa baer

- Du aner ikke hvor god reklame du er for landet ditt nå, sa han.

Han var home and away og dylan mac allister, skiboms og surfedude, med obligatorisk, solbleket rufsehår og brune armer.

Jeg var synnøve, vel og merke 2005-versjonen, flettemette, men med diamantdynket t-skjorte med champagnebønner, og glitterøyne.

Han hadde røvet meg umiddelbart da den yatcharbeidende son of a preachers man fra guernsey hadde vendt hjem i taxi, 35 år og mett av greendaygnålende scenetroll.

Nå var vi oppslukt, i en vi drar till fjallen-samtale, det er norge som er bra og det er norge som er best og sant å si burde jeg hatt provisjon, så kvalmt patriotisk jeg er i møte med mine eksotiske bekjentskaper, men bergen er nå en gang en perle og han var lei av ekstremclubbing i milano og at nordmenn var de festligste og fineste, han var overbevist, og han spiste meg med entusiasmen sin og hun som ikke kliner på disko var i ferd med å la tvilen komme tiltalte til gode og det ble heftig hoftevrikking og broderlig drinkdeling, før kvelden ble avsluttet med at den unge, lovende knelte foran meg med sin selvlysende, rosa tusj og portretterte magen min med mailadressen sin.

Som om jeg skulle sagt det selv...

"Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag at de var livet"

Trendsetterne

- Men herregud, mormor, det er jo ingen som driver med sånt?!

glefset den hårsåre tenåringen og satte de melisbekledde kamferdropsene i vrangstrupen.

Her hadde jeg sittet og fortalt om alle bøkene jeg hadde lest, alle bøkene jeg skulle lese, og så avbrøt mormor med dette uholdbart uhøre utsagnet:

- Men håndarbeid da... Du liker ikke det? Er det ingen av venninnene dine som broderer?

Noen ganger fikk de sedvanlige semuljegrynsgrøtmandagene en bombastisk slutt. Også som liten slo jeg hardt ned på subtil hinting om at man ikke kan studere seg til ekteskap, og mormors strategiplan om å gjøre meg til et traktet husmoremne i bygda slo nok sprekker allerede da. Hun skal dog ha for at hun forsøkte.

Jeg har nemlig en syerske-cv som kan ta pusten fra de fleste.

Du kan ta meg ut av Karmøy, men du kan ikke ta Karmøy ut av meg, sies det, og med en mektig indremisjonsmormor bar det strake veien til søndagsskolens stjernehimmelkort og sakkeus i treet-soger, videre til skandaløst falske, dog sannsynligvis sjarmerende, jorden vi bor på-soloer, før jeg endte i det aller helligste, på et bedehusloft, med skråtak og stripete sofa, på syforening.

Syforeningen var menighetens stolthet. Den hadde eksistert i tiår, startet av ingen ringere enn min mormor, og det fantes knapt en jente i distriktet som ikke hadde tilbrakt mang en mandag med nål og tråd og nytestamentelesning. Det var bare det at tidene hadde forandret seg,

og syforening var ikke det hippeste man kunne ta seg til, ikke en gang midt i tjukkeste bibelbeltet. Da jeg begynte i foreningen var det faktisk en drøss med folk der, de broderte sofaputer og søndagsduker og storslagne julemotiver, men så vokste de seg ut av foreningen og rekkene ble tynnere og tynnere og til slutt var det bare de som ikke fikk lov til å slutte av foreldrene sine, igjen.

Der satt vi da, nerdene, side om side rundt furubordet, broderende på blåpapirtegnede hanemønstre som skulle bli barnesmekker til basaren. Vi hadde foreldresendte femmere som ble puttet på pappbøsse med bilde av de røde og gule og svarte barna jesus elsket og i håp om å holde på oss mer eller mindre frivillige foreningsfrøkener var høytlesningen nå tatt ned på jorden - det var adoptivdatteren elizabeth, med prestefar og ørten søsken og hesten snowball, moral og misjon hånd i hånd med fjortisforelskelse og familiefeider.

I oktober kom basaren og det var gul K for Klara og rosa B for Bjørg Magnhild og korsstingdukene våre var puttet i brødkurver og smekkene hadde fått kantebånd og mormor hadde produsert halve gevinstbestanden, i år som i fjor som tiår før, og i pausen var det salmesang og kokekaffe, før de aller heldigste vant proviantkasser og hovedgevinstdokke med hjemmesydde klær.

Jeg tenkte på det i dag da jeg var inne på den lokale tabac'en og lot meg forføre av franske forsider i bladhyllen. Strikk din egen lue! Sy din egen kjole! Vær trendy - begynn og hekle! stod det. I et av magasinene kunne du lese om amerikanere som hadde startet egne strikkecafeer, folk gikk på gaten og strikket, til og med kjendisene strikket.

Og jeg stod der med H&M-lua mi, med mormors hårreisende forslag i hodet, og merket at hårsårheten nådde nye høyder...

(Men jeg kunne jo alltids gå hjem og strikke meg et kleshengeretui...)