C'est La Vie

Berlin 2007

2006-05-09T01:45:00.000+02:00

- Berlin 2007, sa vi,

og klinket kaffekrusene sammen over søndagshoroskopet.

Hverdagen var vinglende og vaklende, men ved kjøkkenbordet i Palasset var det fortryllende fremtidsfabulering. Frøken E. sine strenge ausgehen, schnell hadde fordrevet vekk en hel narkobande fra trappen, og vi var alle skjønt enige om at familien utvilsomt hadde uante evner i tysk. At Berlin bød på palasser for en slikk og ingenting gjorde oss sikrere i vår sak, for hussleskskattesnusk varer ikke evig, og kunne man svinge sparekniven uten å måtte strutse seg gjennom sleskemas og risikere raggete snekkere på sofaen, kunne alle hjerter glede seg.

At 2006's tiltenkte legefrueliv i Oslo, jusshelvete på Dragefjellet og mastermakkverk skulle ende med promenadesprading, lønnsvinnerstempel og grøftefyll med junaitens gull, ante vi lite om.

Ei heller at Berlinplanen en mandagskveld i mai skulle vise seg gyldigere enn noen sinne.

Et klunk fra virkeligheten

2006-03-23T10:37:00.000+01:00

Hei, Mademoiselle S.

Da kan jeg meddele deg at vi gjerne vil tilby deg sommerjobb i vår avis fra uke 26 til uke 33. Du kommer til å jobbe tre uker med sport og resten med nyheter, slik det nå ser ut. Kan du gi meg kjapp tilbakemelding om dette passer?mvh.XXXX

Virkeligheten kom på visitt i går. Jeg hadde flipflopføtter og flagrende gevanter, elvira på øret og stranda i sikte. Så sa det klunk fra senga.

Og jeg var Hjemme.

Med mammamarinert flintsteik og barndomsmemoriserte brennenesler, i skytteltrafikk mellom gassvarmere og lévegger for å forevige sjeldne solnedganger, med mormor på mega eller kanskje lyngheilabbende, og så kopparenkebab - og reker! - bartenderiserende på bryggefest, skålende på sjøhusfest, sildajazzende.

Og fiestaforhandlende, men mine argumenter kom til å gå hans en god gang dette året, og med blekkflekkede fingre skulle jeg snegle meg gjennom Karmsundsgata, ha hardtarbeidende hode og hurtigslående hjerte, jeg så meg for meg der jeg vinklet og vridde og tygget tuten på pennen sønder og sammen. Kanskje hadde jeg vært på fotballkamp. Kanskje var det blitt 0-0, trenerne hadde servert svada, spillerne feriefotball.

Så tryllet jeg ut ord og ble en byline, før jeg kjørte hjem.

Og hva tenkte jeg på da?

Når promenaden var riksveg 47, palmene var værbitte furuer og slaraffenliv var voksenliv, når norsk ikke lenger var et røverspråk, når baguetter var luksus og sytten grader var sommer...

Det som bare er nå

2006-03-15T18:43:00.000+01:00

- Hva har du lært i Nice da?

spurte han,

og vi var filosofifabulerende fulle i fosterstilling,

sovevenner for en søndagsmorgen,

fordi veien hjem var lang

fordi colapause var bra

fordi.

Og jeg hadde lært fransk.

For det var derfor jeg kom, ja, selvfølgelig.

Og jeg hadde lært mye om meg selv.

For det er jo et av målene med utveksling, utvilsomt.

Og jeg hadde lært mye om andre folk.

Sa jeg.

Og vi smilte av sanne stereotypier, mens vi drakk brus av samme boks og sutrete sirener ulte utenfor hotellvinduet,

og snart måtte vi sove,

for det var utsjekk elleve, usannsynlig tidlig, vrak av tanken,

tanken på

morgen

verket

så vi lot som det fremdeles var natt,

og

jeg kjente at det viktigste jeg hadde lært var

å sette pris på det som bare er nå.

Hei, mitt navn er Lykke.

2006-03-11T19:50:00.000+01:00

- Se, den heter Olsen!

Vi olympiaderte i Torino og midt mellom Gucci'er og billettbutikker lå den altså - puben Olsen.

Venninna mi - Olsen - ble behørlig stilt opp og jeg paparazzerte vilt.

Siden fikk vi høre at eierne hadde vært på jakt etter et eksotisk navn. De endte opp med Olsen.

Det er dog ikke bare puber i Piemont som trenger et fint navn.

Kanskje var det bare jeg som kategorisk navnga alle personene jeg tegnet og som trengte fem timer på å få ned alle fakta om samtlige Playmo-figurer før leken kunne starte,

men alle jenter har vel - i forelskelsesrus - eller kanskje i forferdelse - sett for seg navnet sitt i samspill med et annet, med eller uten hell.

Som ei venninne av meg sier:

- Tenk så glad du må bli av å hete Lykke, da.

Singelklubben har søndagsmøte og

spøkelset som den gang ble funnet for lett har utvilsomt et etternavn som burde ha veid tungt.

Vi tør ikke en gang minne henne på at han har millioner på bok.

Man kan si hva man vil om franskmenn.

De er pelsbelagte pygmeer, utro og uten humor.

Men etternavnene, ååååååh, de etternavnene.

Det er nesten som man lar alle prinsipper fare, kaster smørbrødlisten på bålet og tripper opp midtgangen i en middelaldersk middelhavskatedral,

for å komme ut som

madame Diamant.

40.000 for et kyss

2006-02-22T14:54:00.000+01:00

- Tenk deg om, det kan forandre ditt liv.

Telefonterroristen var tilbake.

Etter fire måneder på fransk simkort hadde jeg formodet at han var fortid.

Men han var Kysset med Konsekvenser. Fylleangsten som aldri Forsvant.

-----

Det hadde vært en av disse kveldene. Na-na-na-na-na på kjøttmarkedklubb med utsikt over torgalmenningen, du, venninna mi har bursdag, hvilket terningkast ville du gitt henne og rutinerullekebab på rottebefengst nygårdsgatehjørne, før man svevde hjem på sine aller første støvletter.

For ung. For full. For impulsiv.

For nysgjerrig.

For han var annerledes. Han fortalte historier jeg tidligere bare hadde lest. De plantet seg i magen på meg der vi ruslet Korskirken rundt og rundt og rundt - og det var midt på natten, og jeg tok meg selv i å være glad for det, for hvis ikke ville jeg ikke vært her nå -

for jeg visste at det jeg gjorde - stod jeg ikke inne for.

I et smug før daggry kysset vi verden bedre. Jeg var den fineste han hadde møtt, han hatet hår, men mitt var så rent, og han ville ikke la meg gå, men da det nærmet seg morgen, vred jeg meg ut av armene hans og skyndtet meg hjem.

Et kyss er bare et kyss. I morgen er alltid glemt,

tenkte jeg og unnlot i all fremtid å føre ham på klinelistene jeg fnisende førte i festlig lag.

-----

Det gikk fem år. I begynnelsen var han utenfor vinduet mitt om natten. Jeg stappet rosa bomull i ørene og skar tenner, mens samboerne mine stod og så på sirkuset fra soveromsvinduene sine.

Han ringte. Nye numre danset over neongrønt nokiadisplay. Fra Fantoft, Laksevåg, Indre Arna. Stort sett var det nummerløst,

og jeg pådro meg ukurerbar skjult nummer-skrekk.

Han ringte fra jobben. Og fra vennene,

og jeg våknet opp med talepostkasse full og trettisju tapte anrop.

- Hei blondie, sa han. - Ta telefonen. Jeg elsker deg.

men jeg tok aldri telefonen

og de ni tilfellene av ikke ta telefonen når den ringer på telefonlisten var til allmenn forlystelse hos vennegjengen.

Noen ganger kunne det gå måneder. Jeg glemte ham, men han dukket opp igjen, han gjorde alltid det.

Så flyttet jeg til Nice og Netcom ble permittert. Det nye nummeret mitt begynte med 0033 og ble ikke utdelt over en lav sko.

- Klok av skade. Alt man kan lære av kyssing,

tenkte jeg og dro hjem til juleidyll.

-----

Etter fire dager var han der. Jeg var lydløs og han var dette nummeret finnes ikke i vårt register, men telefonsvareren var fremdeles hans venn.

- Lotto, sa han. Jeg har vunnet.

Han var ustoppelig nå. Millionær, sa han, han tatlet og tatlet, tastet og tastet.

- Jeg vil ha deg, sa han. For han elsket meg ennå. Ville komme der jeg var. Vi skulle få det så bra.

- Gi meg kontonummeret ditt, så skal jeg overføre 40.000 nå med en gang, sa han.

Han sa jeg måtte tenke meg om. For dette kunne forandre mitt liv.

(NB! i frykt for evig telefonterror og tvangekteskap takket jeg pent nei, men etter sjokkerende sjekk av sørgmodig skrapt konto vurderer jeg sterkt å finansiere mitt videre liv i sus og dus ved å sende faktura til de jeg måtte ha tungegymnasiert med opp gjennom tidene. så er dere advart....)

Mine fineste er dere

2006-01-13T16:40:00.000+01:00

Pang, sa det. Og vi ble oss.

Mine fineste er dere,

vi sitter ved rødvinsglassringet hussleskspisebord, søndagsslappe, knekkebrødsknasende, purre funker flott på geitost og dere har lært meg å drikke kaffe, jeg er en pøser nå, og vi har kokesjokolade, eller hvit nødproviant-toblerone, kanskje fisker dere grønne olivener opp fra kjøleskapskalde glass og jeg sier æsj, for dette er før dere lærte meg å spise oliven, alt jeg har lært, prinsesser, for et år! og vi har avisstabler, det er ikke en krok uten avisstabler, papiravfallet går ikke ut av seg selv, selv ikke i et palass, og vi nærmer oss høydepunktet, vi ler og kanskje deler vi ut poeng, han er åtte, sier vi, pluss for sjarm, bra pakke, og telysene flyttes og BT overtar og det er svenskeprinsessen først, vi har rutiner, det skal bli en fin uke, og kanskje står det om jobbflørter, og vi knegger og kanskje må noen på do, vi har glassbord og trevegger og klinekappløp i doboka, og hva kommer den neste stormen til å hete, og så er vi tilbake på kjøkkenet, og vi får ubesvarte anrop på telefonen, vi er strutser med sleskeskrekk, tenk om han vil sove på skaihelvetet, vi går opp i fistel av tanken, men til slutt må vi ta den og nei, vi har ikke sett hverandre på flere dager, faktisk, men vi skal gi beskjed til de andre, og de andre gjemmer hodene under tepper og vi leverer seddelbunker til skinndraktkledd sleskeutsending og kanskje må han fikse sentralstøvsugeren, vi har mørkerøde hybelkaniner bak døra, men vi ser dem ikke, for vi er så opptatt av hverandre, syttendemai-frokost, sier vi, kaffeslaberas, jordbær og champagne, og når vi burde sove går vi arm i arm til mørk kjeller i nygårdsgaten, vi sprudler og går så gode for hverandre, se her dere må hilse på de jeg bor med, sier vi, og kanskje kan vi krysse på bakerste side mens familien tar bølgen, og neste dag stables vi i høyden på det minste rommet, nærhet er fint, man trenger en klem, og vi har hippier på trappa og kanskje vil vi ha rosa yoghurtis, converseuniformerte sprader vi og det er sol og nøyaktig ett år siden et kyllingkostyme fortryllet verden og vi følte vi var kommet hjem.

Det er som i en film

2006-01-13T16:39:00.000+01:00

- Så praktisk med en backup da, sa hun.

Hun visste ikke at hovedrollen alt var besatt. At prosjektene mine var statister.

Leid inn som krydder, for hvem liker vel filmer med åpenbar slutt.

Spokelser som sier god jul

2006-01-13T16:34:00.000+01:00

- God jul til deg også, men jeg vet ikke hvem du er…?

Pinnekjøttproppet pike var sovnet for lengst da mystiske meldinger marsjerte inn på mobilen min. God jul. Vennen.

Nummer ukjent, også for opplysningsoraklet 1900. Hovedmistenkte: perifere ungdomsskolevenninner. Men klokka fire om natten…?

Pinnekjøttreprise og svar sendtes. Ti sekunder etter var han der.

Og du var nitten år.

Ikealandskapsboende på første måneden, i kollektiv uten vinduer, vi har bodd her for alltid, jøss så heldige vi var, dette er det beste kollektivet i verden, gitt. Kjæreste med kakao og krem får holde hånd under tvil på vei hjem fra forelesning, trygt er ikke det man vil ha, man skal være fri og sniker seg mellom stengte dører når man tror de andre sover.

Og han er stor.

Man har bind for øynene det året. Det er dobbeldyne og dataspill og stuck in a moment and i can’t get out of it med dorene aapne. Pasta med fløtesaus og tette toaletter og buekorpsene trommer seg inn vinduene dine om morgenen, det er de eller kirkeklokkene, men du sover, eller har du bare skylapper.

Og du er naiv.

For du har aldri blitt utnyttet.

Så du smiler med.

Men når det ikke er grunn til å smile mer har du heldigvis våknet. Det er ikke en gang tid til tårer den våren. Man teipes sammen og så blir det sol og harbour-hamburgere og verden fanges inn med kamera fra klinehøyden.

Og han skrives ned i lilla bok. Og forsvinner.

Du tar han frem iblant, men ikke for å tørke støv av, slik du gjør med de andre, de du laget spor i snøen med på vei hjem fra barnevaktsitting, eventyrguttene, ja, til og med de som du noen ganger ser i avisa kan tørkes støv av, kanskje smiler du til og med når du setter dem tilbake i settekassen paa ditt eget forhistoriske museum.

Slettes kan han ikke, men du har latt ham støve ned, han er et spøkelse, men ikke i ditt hus.

Så når svaret kommer, ikke bare ett svar, men tjue, det har gått smilefjesinflasjon i dem, man er pus og sweetie og vennen, og man vil møtes og man er glad i, kan du ikke annet enn å smile naar han skriver:

- Hvem jeg er? Tidenes verste kjæreste. Koz.

Naken

2006-01-13T16:28:00.000+01:00

Jeg blir kvalm av at noen andre har...

...hundre og femti bilder - av meg og sus, kjaerlighetseplespisende på pariserhjulferd, nisselueposerende med porchekjørende advokater utenfor det hippeste av det hippe i monaco, glisende og grøftefulle med bartenderkompiser, sussende og spisende.

Min mobiltelefon, med mitt livs fineste tekstmeldinger – fra tunnelklining og rimbart til avskjedsmonstre, lykkepiller og drømmer om en sommer som snart kommer – de var gamle og verden er ikke som den var, men de gav fremdeles Følelsen, det var godt å være fjortis og lese dem i mørket, under dyna, når erasmusboblen smakte grønnsåpe og følelsene var flyktige og australia avsindig langt borte.

Alle numrene – fra de nostalgiske, costa brava sommeren-94 og den aller første flammen – til de nyervervede, Ignasi som er lovet kinobesøk, Aidan som skulle sjekke ut monegaskiske juledekorasjoner, daniel som jeg aldri får vite om skriver god jul-melding til meg. jeg er vel strengt tatt mer redd for hva jeg går glipp av, det er surt, surt, surt.

Hvilepulsen er inntakt, kontrollen er gjenvunnet, kredittkortene sperret, nye nøkkelkort produsert, forsikringspapirer utprintet, anmeldelse levert. Jeg har vondt i jekslene, men man må bite sammen, kaldt hode, is i magen.

Jeg har spist og sovet, jeg har fiffig fransk mobil med nytt nummer, en mamma som gleder seg til jeg kommer hjem og en drømmepappa man kan stole på. Jeg har reservekredittkort med akkurat nok euro til at det kan bli jul i år også og om tre døgn skal jeg og amerikakofferten rulle over juleklare vidder og klemme ullsokkstrikkende bestemødre så mye at begge får tårer i øynene og ta bolig i pysjamasbukse og rødt sengesett og et basseng av aviser.

(skrevet foer jul, men uten pc duger heltinnen ikke, derfor postes den nuh...)

Smaarips er ogsaa baer

2006-01-13T16:19:00.000+01:00

- Du aner ikke hvor god reklame du er for landet ditt nå, sa han.

Han var home and away og dylan mac allister, skiboms og surfedude, med obligatorisk, solbleket rufsehår og brune armer.

Jeg var synnøve, vel og merke 2005-versjonen, flettemette, men med diamantdynket t-skjorte med champagnebønner, og glitterøyne.

Han hadde røvet meg umiddelbart da den yatcharbeidende son of a preachers man fra guernsey hadde vendt hjem i taxi, 35 år og mett av greendaygnålende scenetroll.

Nå var vi oppslukt, i en vi drar till fjallen-samtale, det er norge som er bra og det er norge som er best og sant å si burde jeg hatt provisjon, så kvalmt patriotisk jeg er i møte med mine eksotiske bekjentskaper, men bergen er nå en gang en perle og han var lei av ekstremclubbing i milano og at nordmenn var de festligste og fineste, han var overbevist, og han spiste meg med entusiasmen sin og hun som ikke kliner på disko var i ferd med å la tvilen komme tiltalte til gode og det ble heftig hoftevrikking og broderlig drinkdeling, før kvelden ble avsluttet med at den unge, lovende knelte foran meg med sin selvlysende, rosa tusj og portretterte magen min med mailadressen sin.

Som om jeg skulle sagt det selv...

2005-12-04T17:16:00.000+01:00

"Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag at de var livet"

Trendsetterne

2005-12-04T03:01:00.000+01:00

- Men herregud, mormor, det er jo ingen som driver med sånt?!

glefset den hårsåre tenåringen og satte de melisbekledde kamferdropsene i vrangstrupen.

Her hadde jeg sittet og fortalt om alle bøkene jeg hadde lest, alle bøkene jeg skulle lese, og så avbrøt mormor med dette uholdbart uhøre utsagnet:

- Men håndarbeid da... Du liker ikke det? Er det ingen av venninnene dine som broderer?

Noen ganger fikk de sedvanlige semuljegrynsgrøtmandagene en bombastisk slutt. Også som liten slo jeg hardt ned på subtil hinting om at man ikke kan studere seg til ekteskap, og mormors strategiplan om å gjøre meg til et traktet husmoremne i bygda slo nok sprekker allerede da. Hun skal dog ha for at hun forsøkte.

Jeg har nemlig en syerske-cv som kan ta pusten fra de fleste.

Du kan ta meg ut av Karmøy, men du kan ikke ta Karmøy ut av meg, sies det, og med en mektig indremisjonsmormor bar det strake veien til søndagsskolens stjernehimmelkort og sakkeus i treet-soger, videre til skandaløst falske, dog sannsynligvis sjarmerende, jorden vi bor på-soloer, før jeg endte i det aller helligste, på et bedehusloft, med skråtak og stripete sofa, på syforening.

Syforeningen var menighetens stolthet. Den hadde eksistert i tiår, startet av ingen ringere enn min mormor, og det fantes knapt en jente i distriktet som ikke hadde tilbrakt mang en mandag med nål og tråd og nytestamentelesning. Det var bare det at tidene hadde forandret seg,

og syforening var ikke det hippeste man kunne ta seg til, ikke en gang midt i tjukkeste bibelbeltet. Da jeg begynte i foreningen var det faktisk en drøss med folk der, de broderte sofaputer og søndagsduker og storslagne julemotiver, men så vokste de seg ut av foreningen og rekkene ble tynnere og tynnere og til slutt var det bare de som ikke fikk lov til å slutte av foreldrene sine, igjen.

Der satt vi da, nerdene, side om side rundt furubordet, broderende på blåpapirtegnede hanemønstre som skulle bli barnesmekker til basaren. Vi hadde foreldresendte femmere som ble puttet på pappbøsse med bilde av de røde og gule og svarte barna jesus elsket og i håp om å holde på oss mer eller mindre frivillige foreningsfrøkener var høytlesningen nå tatt ned på jorden - det var adoptivdatteren elizabeth, med prestefar og ørten søsken og hesten snowball, moral og misjon hånd i hånd med fjortisforelskelse og familiefeider.

I oktober kom basaren og det var gul K for Klara og rosa B for Bjørg Magnhild og korsstingdukene våre var puttet i brødkurver og smekkene hadde fått kantebånd og mormor hadde produsert halve gevinstbestanden, i år som i fjor som tiår før, og i pausen var det salmesang og kokekaffe, før de aller heldigste vant proviantkasser og hovedgevinstdokke med hjemmesydde klær.

Jeg tenkte på det i dag da jeg var inne på den lokale tabac'en og lot meg forføre av franske forsider i bladhyllen. Strikk din egen lue! Sy din egen kjole! Vær trendy - begynn og hekle! stod det. I et av magasinene kunne du lese om amerikanere som hadde startet egne strikkecafeer, folk gikk på gaten og strikket, til og med kjendisene strikket.

Og jeg stod der med H&M-lua mi, med mormors hårreisende forslag i hodet, og merket at hårsårheten nådde nye høyder...

(Men jeg kunne jo alltids gå hjem og strikke meg et kleshengeretui...)

Stine føler seg privilegert 1

2005-12-03T14:47:00.000+01:00

Slektas talskvinne, Tante T. var på pletten i ettermiddag.

Midt i grytebaljeringen (et resultat av: stine steller for seg selv, da mystisk utmattelsessyndom har gitt henne selvpålagt isolat, som dermed hindrer henne i å grøftefylle med albert) dirret det inn med dramabeskjeder fra de bekymrede i gamlelandet.

- Hold deg inne, jenta mi, var oppfordringen.

De hadde nemlig sagt på nyhetene i Norge(!) at det regnet i Nice...

(det var ingen som ba meg om dette da jeg bodde i Bergen...)

(er desember virkelig så agurktid? vi som har fått en prins og alt... ;p)

(sant å si føler jeg meg rimelig privilegert som bor et sted der 1 dag regn kvalifiserer som verdensnyhet...)

Back to the 50's ;p

2005-12-02T22:57:00.000+01:00

For ei uke siden:

Manisk monoprix-raid med konsulent og kompanjong Sus.

Resultat: Telyseholdere med sølvstjerner, bordbrikker med snøkrystaller, sølvfargede dekketallerkener, hvite tallerkener med sølvkant, sølvlys.

Mål: Un diner aux chandelles.

Konklusjon: Jeg vil ha kjæreste. Nåh.

Dagens åpenbaring:

Jeg vil neimen ikke ha noen kjæreste.

Jeg vil bare ha noen å stelle for... ;p

(og siden kvinnegruppen ottar og min rødstrømpede kjønnshistorieveileder uansett kommer til å kutte av meg håret hvis de kommer over dette innlegget, pøser jeg, fandenivoldsk som jeg er, på med et bilde av mitt nye vidunder av en kaffetrakter. 7 euro på schlecker, gitt. nå er morgenene reddet.)

Jeg vil være nær deg...

2005-12-02T20:27:00.000+01:00

Jeg er fjorten år.

Med smårutete slengemandagsbukse og charlie-parfyme fra Hennes&Mauritz, en sprekkeferdig skoledagbok og en allerallerallerbestevenninne jeg reiser på ferie med.

Jeg har tatt fly alene for første gang. Nå er vi på hytta på Sunnmøre - det er meg og henne mot verden, ihvertfall mot det fire år yngre søskenbarnet som så gjerne vil være med - turer til ferjekaien for å kjøpe salte og sure frosker, søvnløse soveposenetter, killing me softly på cd-singel, fnisende i baksetet, på vei til familieselskap i Kristiansund, vi leier videoboks hos tanten og ser huset til han ene i dance with the stranger og jeg glemmer dongerijakken på en shabby veikro på sunndalsøra og mammaen setter verden i bevegelse og to uker etter ferien er slutt er jakken min igjen, det er lykke i livet, for jeg bor i den jakken, og det er vikingskipet på hamar og vi graver noe nølende etter gull i hunderfossen, vi er egentlig for store til slikt, men så lenge det blir mellom oss,

og så er det oslo - selveste oslo - vi dåner om kapp - vi får bo i studentleilighet og møte storesøsterens kjæreste og vi ser video med 16-årsgrense og møter en ekte amerikaner, det er første gang vi snakker engelsk på ordentlig, dette er stort, vi er sprekkeferdige og dokumenterer den amerikatjukke tenåringen med det klumpete kameraet vårt mens vi venter på t-banen på oslos øst.

Når vi kommer hjem limer vi unisont det dobbeltkopierte bildet inn i skoledagboken og burgerbajasen sklir rett inn på månedens flørteobjekt, for er man fra junaiten så er man fra junaiten og vi har strengt tatt ikke flørtet med noen andre i løpet av ferien heller, så det kvalifiserer, klart det gjør, og så er det skolestart og vi har nye adidasgensere og 555-bukser og det er oss mot verden - hvert storefri går vi hjem til henne, vi spiser utenlandsk sjokoladepålegg i plater og saltvannschips i lyseblå pose, og jeg er mektig imponert, for her er det selvforsyning, ingen foreldre som må spørres -

og noen ganger er mammaen hjemme, hun har røde striper på halsen og morgenkåpe og hun tuller med oss og noen ganger lekeslåss hun og venninnen min og moren kitler henne på magen og noen ganger blir latteren tårer, for moren trykker for hardt, men de blir venner til slutt, og jeg føler meg så hjemme, jeg har egen tannbørste og ferdig oppredd seng og på stuebordet står en tulipanvase og er gave fordi jeg fikk være med på ferie.

Jeg er tjuefire år.

Jeg sitter i senga mi i Frankrike og har nettopp fått vite at moren til venninna mi er død. Hun fikk hjerneslag da hun var på ferie i Egypt for å feire bursdagen sin - var det femtifem eller var det seksti, jeg er ikke sikker, det er uansett altfor ungt, altfor ungt til å dø.

Vi er i forskjellige verdener nå, jeg og venninna mi. Hun har villa, volvo, vov-vov, ei datter på to. Vi sees i feriene, det er hjemmelaget pizza og mimring om fortiden, vi snakker om gamle bekjente, gir hverandre siste nytt. Hun er ikke lenger den som vet alt, hun er blitt den jeg glemmer når noe skjer.

Ting har blitt fjernere og fjernere. Til det i dag føles veldig nær.

Feels like home to me...

2005-12-02T15:55:00.000+01:00

Nice er i sjokk. De fisefine franskmennene på cote d'azur forvandles til hylende flokkdyr nede på plassen utenfor musè des beaux art. Qu'est-que ce pas? sier de og ser på hverandre med løftede øyenbryn og de kniper leppene sammen og lager erkefranske pooooff!-lyder, de vet ikke sin arme råd, det er rett før de går opp i fistel, franskmennene,

for i dag regner det i Nice.

Den fineste tilfeldigheten

2005-11-30T22:09:00.000+01:00

Fiskepinnemiddag med fatal finito, to år krasjes og gardiner røskes ned, pakkes og stues og tas med hjem til flyplassventende far som forstår. Tristhet, men uten tvil, og tårer som tørkes på blomstrete solsengputer av en sommer som sjokkåpner i april. Sms'er, de beste, fra den beste, mageføleri om morgendagen - bergen var sparket fra, skulle ballen gå stang inn eller skulle du satse på at den havnet på en annen bane?

Verdensrommet, surfende på spontanbølge, mor er bekymret, er ikke dette overilt? men du fyller ut papirene, for ingenting holder deg tilbake, du er ikke knust, du er bare klar. Det er lange klemmer og tannkostkjøp på brustadbu, det føles som du rydder loft i vakkert verneutstyr, det ruster aldri, du er på repeat. Og du vurderer og du vakler, men du vet at magen må vinne, for deres tid vil komme, og du velger ikke vekk, men du velger.

Yes, sier du, jeg tar den, og og vennene dine sier du er gal og moren din tror det ikke før hun får se det og i din hundreogsyvende time som såkalt singel sikrer du at neste semester blir sjokkerende langt fra betongblindern og beretninger fra vikingtid og verdenskrig.

Du vet det ikke da, for hvordan kan du, det er fremdeles april, det er grønne glitrende gallakjoler og kavalerer fra akersgaten og du heier på alejandro som går ut i semifinalen og om fredagen spiser du taco, taco er utvilsomt tingen denne våren, de pene prinsessene ler og dere har sofa på trappa og husslesk på tråden, de gir deg voksne kaffevaner og nattlig fem på.

Du vet det ikke da, for det er fremdeles så mye som skal skje, du skal bli forelsket, han er en Han, det er dritt han skal dra, men det skal dere begge, dere må gjøre det beste ut av det, eksamensmai maksimeres, oppbruddsjuni flyr, avskjedsjuli ankommer. August skal bli hold me now på øya, prinsessene spiser is og du får en lommeparlør og en melkesjokolade og blir fulgt på flyplassen av fine foreldre som ber deg være forsiktig og ser deg forsere sikkerhetskontrollen hakk i hæl på Åse Kleveland.

Tre måneder etter vet du det. Du svinser langs rue de france og du har fletter i håret og julekåpe og du er sliten i hele deg for du har vært på spontantur og sosialt maksimalt og sovet minimalt. Du har et kamera fullt av bedårende bilder og den flyvende hollender på telefonlista, du har planer om paris, italia, charmonix, isola 2000, fiffefesting, kindereggkalenderkjøp og skøyteløp, du har en brilliant bestis fra oberhausen som er så wow-bra at hun bør pakkes ned og tas med hjem og ikke minst, du har en drømmedame av en verdensrom-annonsert "medievitenskapstudent som skal studere i nice et semester" som skjønner deg så godt at du får gåsehud og som jublende nok blir i nabolaget til påske.

Du svinger forbi den søndagsstengte spar'en og har våte drømmer om kald cola, men dere har brusautomat i resepsjonen, så du skal bli tilfredsstilt, for straks er du hjemme, og sun valley-residence er flombelyst, i nice har de pynta treet, det er desember i morgen.

Du fisker frem nøkkelkortet fra veska, det er vasket blant lakenene dine, men det virker, det er det viktigste, og du kan stupe inn døra, til usunt sukkervann og stjernedekorerte telysholdere, slenge deg på senga og skru på pc'en og skrive sentimentale strofer...

...og vite at du ikke ville vært noen annen plass enn akkurat her, akkurat nå.

Nice-forelskelse

2005-11-28T18:11:00.000+01:00

- Men er du sikker på at det går bra? Du virket jo veldig gira i går?

Tabloide tekstmeldinger traverserer landegrensene til alle døgnets tider.

Taletrengte jenter alene i den store verden er ikke mindre taletrengte til tross for utlendigheten. Snarere tvert i mot.

Og man er høyt oppe, høyere oppe, høyest oppe og man skriver hjem - naturligvis skriver man hjem - man skriver om pang og wow og svusj og schmack - for alt føles så rett - man er i evig lykkerus, eller er det champagnerus, hvordan kan man vite.

Og venninnene hopper opp og ned og klapper i hendene og er dine største fans, nice er paradis, sier de, og norge er grått og grumsete og jobbflørtene grimme og de gidder rett og slett ikke mer, mens du danser på promenaden og er høy på kindersjokoladekuleis og du er jo så forelsket, du vet ikke hvor du skal gjøre av deg, så forelsket er du.

Men akkurat når du er på ditt mest forelskede, når du kaller playlistene dine opp etter ham og lærer deg fine ord på fremmede språk, da trekkes sceneteppet ned.

For det er fiksjon, det visste du jo?

men noen ganger må du forklare og forsvare, du må sende franske meldinger og formilde omstendighetene.

Men du har alltid ditt på det rene, for du skal bare være her til juni, alle skjønner at du ikke kan ha noe forhold, du skal maksimalisere oppholdet, du skal være så fri, så fri, og at du noen ganger blir forelsket er ikke din feil, du var jo ikke en gang forelsket, kjære deg, du var bare fortryllet, fortrollet.

Og en sjelden gang gråter du, for selv om man vet det er film så kan man bli litt trist, det er jo helt normalt, og man sender hjertesmertemeldinger til sovende småprinsesser, for timingen er ikke rett, timingen er aldri rett, timingen blir aldri rett, men man er trist for han må dra og man liker ikke avskjeder og man har ingen garantier, garantier eksisterer ikke på film, de er overflødige.

Så våkner man neste morgen og man har hodepute med maskarastriper og to tomme vinglass som stumme vitner. Men ericsson byr på lastebillass av klemmer og i dag er atter en ny dag, og du tenker - ja, visst faen er det det - du spyler vinglassene med gusjegrønt oppvaskmiddel og tar på deg dukkeskoene og danser ut på promenaden og du er høy på kindersjokoladekuleis og du er jo så glad,

for kjærlighetssorg går faktisk ennå fortere over enn kjærlighet her i Nice.

Landet langt borte, akkurat her...

2005-11-28T16:36:00.000+01:00

"solå ska skinna, koalane ska kosa, servicen ska værr på topp, alle folk e vennlige å lette å komma i kontakt me, dataproblemer e ein ting så tilhøre gamle dagar, trafikken ska flyta så glatt så ein sel innsmurt i babyolja, å ikkje minst - rødvinen ska kosta akkrat lika mye så flaskevann"

Den lille Prinsen fabulerte om landet han skulle lage når han ble stor. Der skulle han samle alle frender og fine mennesker han hadde møtt på sin vei og leve lykkelig i alle sine dager.

Bøllete bredbåndsforbindelse fikk oss banalt nok til å lengte hjem.

- Hjemme - der er internettlinjene stabile, der, sa vi.

Og ikke bare internettlinjene. Vennskapene, universitetssystemene, middagsvanene, søndagsplanene, avisoverskriftene.

- Var det ikke den stabiliteten vi ville rømme fra?

The international language of Svada

2005-11-28T12:09:00.000+01:00

- Ca va?
- Oui, ca va. Et toi?
- Ca va.

Jeg finter meg gjennom torsdagstørste erasmuser, kysser i lufta og klemmer ut krampeaktige ca va'er.

Svadasamtalestatistikken er skremmende i stineland.

Smilet på, autopiloten i gir og svusj - på 1 prosent hjernekapasitet kan man sveve seg gjennom samtlige studentsosialiseringssituasjoner.

- Så, hvordan går det med fransken?
- Joda, takk. Det går på fram...
- Ja? Jo, det er jo bra.
- Her en dag snakket jeg til og med fransk i søvne. Det er jo fremgang.
- Ja, det må jeg jo si.
*latter*

Jeg spyr av meg selv i det jeg forteller de samme rustne anekdotene - jeg spyr av vestlandsklima som slett ikke er bitende kaldt og snøfylt, men skrekk og gru som det regner, jeg nikker og smiler og synes midnattssol og nordlys er fantastiske fenomener (at min kjennskap til nordnorske værvidundere begrenser seg kirkenes, julen-85, hvor en treårings traumatiske tåretrilling over barne-tv som aldri begynte selv om det var mørkt ute, satte et sutrete preg på høytiden og fikk morfar til å bli sint på meg for første og siste gang, er det ingen som vet...). Jeg slår simple spøker om isbjørner i gatene og når tyske Nadine med sterk overbevisning fastslår at nordlendinger er mye større og sterkere enn de nordmennene som bor i sør, nikker jeg matt og proklamerer søte samehistorier fra sosialantropologi mellomfag.

Høner og Egg - og Stine oppdager at hun har Behov

2005-11-28T02:06:00.000+01:00

Frankrike har gjort meg oppmerksom på den voldsomme viktigheten av to, for mitt vedkommende, svært neglisjerte og undervurderte behov.

1. Kjæreste

2. Musikk

- Kjekt å ha i passende anledninger, har jeg bestandig tenkt.

Busy bergensliv med begrenset tid har aldri fått meg til å savne verken det ene eller det andre, så simpelthen er det nok hyppigheten av de passende anledningene som har endret seg - og det er uvisst hva som kom først av høna eller egget også i denne sammenhengen.

En palmeprydet promenade provoserer frem patetiske kjensler av "det hadde vært kjekt å hatt kjæreste, gitt". Kjæresten man ville promenert med, men som man da ikke har, erstattes derfor med en gudebenådet mp3-spiller. Den gudebenådede mp3-spilleren er naturlig nok full av fengende føleri, som igjen får deg til å etterlyse denne kjæresten du altså ikke har...

Etter som såpeboble med holdbarhet juni ikke oppmuntrer til tilfredsstillelse av behov 1 overkompenseres det derfor kraftig med behov 2 i det nicoisiske paradiset om dagen.

(So I say thank you for the music - for giving it to me...)

Føleri?!

2005-11-27T23:58:00.000+01:00

Hei, jeg heter Stine og jeg er kjærlighetssyk.

La oss tro det er et forbigående fenomen - tabloid fremstilt - fremkalt av østrogen i furore og Richard Geres ville vrikking med J-Lo.

For jeg driver for å være ærlig ikke med følelser.

Prins Albert - here I come...

2005-11-27T02:40:00.000+01:00

- Du er den eneste jeg har møtt her i Nice som jeg har tenkt: Wow, hun vil jeg bli venner med.

= Kveldens beholdning.

Meike (til venstre, det andre er søsteren) - Oberhausens store dronning, min internasjonale venninne over alle, gav meg verdens fineste kompliment i dag.

Det er rart hvordan man kan møte folk - og det bare klaffer.

Sju ord og jeg tenkte det samme. At det viser seg - en måned etter - at frøkenen studerer journalistikk og kommunikasjon - og at vi kan ha presseetiske diskusjoner innimellom champagneskålingen på vorspiel - er bare bonus.

Jeg var virkelig oppglødd før utgåing i kveld. "Wake me up before you go-go" og "Take me to your heaven" i tospann foran det småporno stuespeilet, irish coffee-drikkende, jentevorspielplaylistlyttende.

Meg og Sus og ørten tyskere - vi tvang dem til å snakke engelsk, jeg smuglyttet til tysken, jeg må virkelig lære meg ordentlig tysk, for jeg forstår.

Så byen. Nedtur. Lørdag her er scheisse.

Kanskje er det slik som mamma sier:

- Man må ikke ha for store forhåpninger. Da blir man alltid skuffet.

Jeg foretrekker gledingen, sprudlingen, forventningene. Takler nedturen om den kommer.

Men neste helg drar jeg til Monaco...

Home, Sweet Home

2005-11-26T16:38:00.000+01:00

- Jeg reiser hjem på lørdag, sa jeg.
- Hjem? sa hun. - Har Nice blitt hjem nå?

Vi satt i tosomhet i sekstitallsland, sjokolade-og-banan-milkshakeslurpende. Jeg hadde sugd til meg fem dager bergensk lykke - hoppet i sølepytter så endene flakset i nygårdsparken, drukket presskannekaffe og lest ukeshoroskop i søndags-BT på møhlenpriskjøkken med skråtak, frosset av meg leggene på pressevisning i KP5, hengt i tirsdagshektisk brakkeby med gamle kolleger.

Ekstremvær-Loke hadde gitt en bortskjemt solsidesnuppe klimasjokk og klissvåte converse i garagekø, stine-goes-crazy i et svømmebasseng av en sølepytt hadde endt med knall og fall, blodige håndflater, lilla kne, hull på regnbuksa.

Likevel slo flodbølgene inn over meg - en etter en. Et glimt av et gammelt intervjuobjekt utenfor kantina på Sydnes, et åpent vindu i huset til han som aldri ble noen Han fordi han ble veid og funnet for lett, zupperiasumming med venninne - åpenlyst at vennskapet vårt ikke er avhengig av daglige doser, det føltes det samme, deilig deilig.

- Du passer inn på dette kjøkkenet, sa E. da jeg in touch med mitt huslige jeg stelte i stand til kaffeslaberas med studvestpensjonistene. - Du bør komme tilbake.

Småstresset, men sentimental avskjed med prinsessene - de kaller meg barnet, selv er de far og mor. Bergen forsvant under vingene,

- Jeg kommer snart tilbake, hvisket jeg,

selv om jeg visste jeg hadde hvisket det samme til Nice en uke før.

Fotballgutt, men ingen bimbo

2005-11-26T13:57:00.000+01:00

- Og så må han være selvstendig, men ingen egoist. Ambisiøs, men ingen arbeidsnarkoman. Lidenskapelig, men ingen pusegutt. Snill, men ingen tøffel. Festlig, men ingen klovn. Fotballgutt, men ingen bimbo...

Smørbrødlisten var lang der vi satt på trappa på Palais de Justice og sprutet ut adjektiver.

Tre frie, franke, filosoferende frøkener - fnisende i ferd med å beskrive hverandres fremtidsflammer.

Skoleflink rockegutt. Intellektuell entertainer. Prettyboy med innhold.

Vi visste hva vi ville ha, vi beskrev i flagrende ordlag, stakkars de som skulle tilfredsstille disse umenneskelige kravene, men det var vel egentlig ikke for mye forlangt, var det? -vi var fulle av oss selv, fortryllende frøkener fortjente det beste, vi fosset i vei, scannet bekjentskapskretsen, Check! Check! Check! Oh no! men Han fantes - han gjorde det, vi hadde bare ikke møtt Ham ennå, han kom nok straks.

Jeg var ustoppelig...

- Sosial? Utvilsomt. Han kan godt kle seg fint også. Må være flink til å skrive, tekstmeldingsperson, jeg blir trollbundet av ord (NB NB! Ingen orddelingsfeil, jeg blir kvalm av slikt). Må klare seg selv på fest, vil ikke bli diltet etter. Godt forhold til familien, dog ingen mammadalt. Barnslig, men jeg orker seriøst ingen unge altså, han må være tørr bak ørene...

...til jeg ble stoppet.

Av trestemt latter, min egen inkludert.

- Du vet hvem du beskriver nå, sant?

- .....

Men fuglen er fløyet.

Heldigvis er han en trekkfugl.

Martin, I do...

2005-11-26T12:38:00.000+01:00

- Hvorfor driver du med alle disse back up-planene? Kan du ikke bare satse?

Jeg og min tilreisende journalistkompis GG paraplypromenerer hjem til residens sunvalley. Vi har snakket om Fortid og Fransktid - og (hjelp, uff, wæh) - vi er over på Fremtid.

- Jeg må vel ta en master da, kanskje, sier jeg. Fem år fagfråtsing på Høyden har gitt lite annet matnyttig enn en schizofren cv. Næringslivet står ikke i kø, jeg kvalifiserer ikke til en bestemt jobb, jeg vet ikke en gang hvilken jobb jeg skulle søkt dersom det hadde vært et issue. Jeg har periodisk søvnløshet hvor jeg teller prikker i taket og prøver å planlegge, likevel bekymrer det meg at jeg bekymrer meg så lite, hvilket igjen bekymrer meg ennå mer.

Hvis man står i fare for å få TRE mellomfag - er man da strengt tatt ikke i overkant redd for å ta valg?

Og hvis man unngår/utsetter å ta disse valgene fordi man innerst inne vet hva man ville valgt (...fordi man vet at denne valgmuligheten er den mest usikre) - hva er man da?

Alternativ A - FEIG
Alternativ B - FORNUFTIG

Driving Home For X-mas

2005-11-26T10:19:00.000+01:00

Nå har jeg bestilt billett hjem til jul :-)

22. des - 12:15 NCE 15:05 OSL SK 4702

*lykke*

Ulovlig seint, det skal sies, vanligvis har jeg jo pleid å få juleferie uker i forveien, men her i Frankrike har vi ikke eksamener før i januar, hvilket betyr at jeg har forelesninger og språkkurs helt til den 21.

Gråter imidlertid ingen tårer, hvordan kan man det....

...jeg er i Nice, for søren :-D

...og inni hodet mitt føles det veldig idyll - ankomme snøkledde vidder, julepyntet og peisfyrt hytte, forventningsfull og høytidsklar familie... dagen før dagen før dagen.

(hvor idyll det blir med ti timers reising og julefull haukeliekspress kan sås tvil om, men la meg få leve i håpet...)

Drømmen om...

2005-11-26T02:23:00.000+01:00

- Les, les, les. Vips, så kommer fransken seilende på ei fjøl, sa språkskolelæreren min den første uka jeg bodde i Nice.

Seilende fjøler er jeg stor fan av, så barnebøker ble sporenstreks innkjøpt (også dette etter råd fra språkskolelærer). I hele september var "Le Petit Nicholas" mitt faste følge på Plage Voilier. Stort sett holdt han seg i strandveska, men noen ganger fikk han komme ut i dagslys og jeg fikk lese om lagvelging på fotballbanen, skjeining (spretting?) av steiner ved atlanterhavskysten, riving i jentefletter og andre eventyr fra en 10-årings verden ;p

Søte shortstories og oppnåelig fransk til tross, jeg ble ingen bokorm og lite kom seilende min vei - i alle fall av fabelaktige, franske formuleringer.

Jentebok ble derfor innkjøpt. Kjærlighetshistorie om langdistanse-love burde være av interesse og identifikasjonsoppnåelighet og iveren var stor helt til jeg innså at jeg like gjerne kunne lest Danielle Steel.

Så jeg beveget meg over på det erotiske planet ;p "Hundre tak med hårbørsten før du legger deg" - en noe selvbiografisk roman av og om ei utagerende siciliansk tenåringsjente sitt merkverdige seksualliv - hadde jeg hatt lyst til å lese lenge, og på flyet hjem til Norge slukte jeg side opp og side ned, før jeg da presterte å glemme boka i mitt midlertidige møhlenprishjem.

Nå aner jeg imidlertid et GJENNOMBRUDD. På Fnac (drømmebutikken) lyste løven mot oss fra reolene og jeg syntes nesten jeg var tilbake i forstua hjemme på Karmøy - med julestrømpesnop og rosa pysj og ullteppe til å gjemme meg bak dersom det ble for skummelt.

Med barnlig fryd, oransj overstrykningspenn og Kunnskapsforlagets blå ordbok snegler jeg og Sus oss gjennom eventyrlige beretninger om hemmelige loftkorridorer, mystiske onkel Andrew sine sære eksperimenter og Pollys dramatiske forsvinning (vi er da fremdeles i kapittel to...)

900(!) sider på et språk vi strengt tatt ikke kan er muligens å ta seg vann over hodet, men vi er optimistiske som aldri før - målet er å bli ferdig før juni ;-)

Frog Of The Week 1

2005-11-26T01:12:00.000+01:00

Ukens bidrag til Frog* Of The Week....

Det er imidlertid med noe bittersøt smak i munnen jeg ser på bildet...

...for Nice er full av uteliggere - og dette er to av dem.

Har hatt noen heite velferdsstatdiskusjoner siden jeg kom hit (nb! man blir veldig nasjonalistisk av å bo i utlandet ;p ...jeg er sosialdemokrat, royalist, røykelovsforkjemper etc på min hals her :-D)), og det er åpenbart at franskmenn ikke har et så trygt sikkerhetsnett som vi har i Norge. Blant annet må de tegne egne sykeforsikringer for å kunne tilkalle ambulanse hvis de blir akutt syke (vanligvis er det faktisk brannmennene som frakter de syke til sykehusene her...)

Likevel er det jo litt betenkelig at SÅ mange ser seg nødt til å trekke på gaten...narkomane ser man lite til, men uflidde bestemødre med grinete barnebarn på slep, unge jenter med fotoalbumer av syke barn/søsken/menn og underfundige damer med dyrehager er ingen uvanlighet.

Det er lett å bli litt kynisk. Selvfølgelig kan det skjære i hjertet noen ganger og hadde jeg kjent hele historiene deres kan det godt hende jeg hadde blitt fullstendig oppløst, men de møtene med tiggerne jeg har hatt til nå har ikke ført til økt barmhjertighet - heller det motsatte.

Jeg skjønner at fattigdom, nød og elendighet kan føre til at folk oppfører seg ekstremt, men svenske damer som sier de nettopp har kommet til byen og at de skal på ambassaden i morgen, men har ingen penger nå (og som man ser igjen og igjen og igjen - med de samme skitne triksene) og pågående sigøynerdamer som sier "får jeg ikke mer?" når du gir henne to euro, har dessverre gjort at medfølelsesbarometeret mitt befinner seg på et bunn-nivå.

Jeg klarer strengt tatt heller ikke å synes synd på de tiggerdamene som har ikke mindre enn TRE kaniner med seg på tiggerteppet sitt!!! Strengt tatt synes jeg mer synd på kaninene, men de ser dog ikke ut til å lide noen nød der de jafser i seg babygulrøtter og ruccolasalat. Hobbypsykologen i meg lurer på om frans franskmann faktisk gir mer penger til en dame med kaniner (noen har halvslappe katter eller UTSTOPPEDE ender også...), for min del har det nemlig motsatt virkning (hvor fattig kan man være hvis man kan ha råd til mat til husdyr???).

Er verden ond? Eller er jeg?

* Tyskere/engelskmenns kallenavn på franskmenn

Oui, je parle francais

2005-11-25T23:23:00.000+01:00

- Vi kunne like gjerne vært hjemme, sier Sus til meg. I norsk tempo klatrer vi samstemt oppover bakkene mot faculte des lettres.

Det er fredag og vi skal ha forelesning i arbeids- og organisasjonspsykologi. Nok ei uke har rast fra oss uten at vi har blitt nevneverdig bedre i fransk og vi blir svarte innvendig og grågrønne utvendig av å tenke på at et semester i utlendighet snart er passé.

Den dårlige samvittigheten skyller over oss med jevne mellomrom her nede i Paradis. Det er bare til å innrømme at det blir for mye engelsk.

Vi forsvarer oss med at det er uunngåelig:

- Jeg kan bare ikke være meg selv på fransk, sier jeg.

Det er en sannhet med modifikasjoner. Åpenbart modererer det talestrømmene når vokabularet er på spedbarnsnivå og historiene stotres ut i en salig blanding av imparfait og future proche. Det eneste festlige jeg kan tilby på fransk er mine egne flaue formuleringer. Det er begrenset hvor lenge man kan le av det.

Samtidig er vi ikke idioter.

Øvelse gjør mester
det er bare å hoppe i det
den som intet våger intet vinner,

girer vi hverandre opp. Lover på tro og ære at neste gang vi skal ut skal vi bare snakke fransk.

Over musserende plastglass på "waynes" veksler vi himlende blikk i det vi også snakker til hverandre - på engelsk.

Ved daggry promenadesjangler vi oss hjem, arm i arm, skjønt enige om at utvekslingslivet i frankrike er lykke.

Nede i gangen møter jeg vakten.

- Bonsoir, ca va? sier han.
- Bonsoir. Merci, ca va bien. Et vous? sier jeg.

...og kryper til køys med et sleskt og selvbedragersk smil.

For - oui, je parle francais.

Veiskille

2005-11-25T21:22:00.000+01:00

- Nice? sa hun.
- Nice, sa jeg.

Så skulle det ikke bli stabile sommerdager på satenglaken i statsfinansiert sykehusleilighet i sossestrøk likevel.

Jeg hadde vært voksen annen hver helg i fire måneder.

Blonder på soverommet og diamanter til jul, hånd og hånd i frognerparken mens fastelavnsbollene stod til heving på kjøkkenbenken.

Fascinert av Fremtidsfabulering og Trollbundet av Trygghetstanker.

Men med en Mage som murret Mystifystiske Melodier av Motstand.

- Rømmer du? sa hun.
- Jeg reiser, sa jeg.